Turer og opplevelser utenom det vanlige

På slutten av 80-tallet pendlet jeg et par dager i uken for å jobbe i Håkull Utland Oslo, hvor det var en del urolighet på mannskapssiden. Det ble den gang betegnet som noe som lignet «mytteri» hvor de ansatte krevde å få overta driften.

Kristen dro da ens ærend inn for å møte og ha «samtaler» med dem. Etter møtet, som var av den helt konkrete typen, kom Kristen ned til meg og kom med følgende bemerkning: «Vel Tor, i morgen er det kanskje kun deg på kontoret her.» Det sier litt om tilstandene der inne på det tidspunktet – og for min egen del, så var jeg nok noe urolig.

Heldigvis løste det seg, om ikke annet så for en periode. Avdelingen ble siden lagt ned og de ansatte fant seg nye jobber.

Det var to sjåfører som kjørte ost fra Klepp, han ene skulle til Bregens i Østerrike og han andre til Praha. Underveis får de tid til en prat sammen hvor han ene, som stammet, spurte: «Hv-hv-hvordan g-går det med p-p-prostataen din?» Hvorpå han andre svarte: «Det går som du prater, – æ fiser litt av ganga.».

Husker spesielt da vi var i Hamburg med Håkull Shipping for å møte Yang Ming som vi er agent for. Det er et taiwansk selskap og i Taiwan er de veldig opptatt av hierarki, – jo høyere opp du er i systemet, jo flere titler du har, jo mer respekt får du.

Når man møter noen for første gang så overrekkes visittkortet hvor alle titler osv. står. Gudmund skulle være med og hadde ikke visittkort, så da lagde vi et i full fart, på kopimaskinen og i farta kom vi ikke på noen andre titler enn owner.

Det ble et lite kulturkrasj kan du si, men de så lenge nok på kortet til at det kunne ha stått mye der – så de skjønte at han var viktig, bare vanskelig å plassere.

Vi husker et agentmøte i Italia hvor Kristen og kona var med.

Vi skulle på et morgenmøte første dagen, og traff en eldre høytstående leder fra Taiwan. Han spurte Kristen hva han drev med – og Kristen var normalt flink til å ordlegge seg, men her stokket det seg litt for han og jeg ble presentert som sekretæren hans.

Vi har ledd mye av det.

Vi hadde et ledermøte på Utsira som virkelig landet godt hos meg. Det var en veldig fin tur hvor vi dro opp kreps, spiste nydelig mat og hadde flotte turer. En skikkelig opplevelse.

En av turene jeg husker var når jeg og far dro til Sverige for å hente den andre 18-meters traileren i Håkulls bilpark.

På vei hjemover merker jeg at far ligger litt annerledes i veibanen enn vanlig. Den nye traileren var en såkalt bulldog med flat front. Etter å ha passert Tonstad og kommet til bakkene ned mot Tonstad, er far uheldig og tar borti en fjellknaus og hele traileren hopper opp og trekkvogna blir hengende utfor veien og over Storåna. Det kunne fort gått veldig galt om vi hadde havnet nedi der.

Vi fikk tak i noen som bodde i nærheten og fikk organisert en bergningsaksjon av traileren. Selv blødde jeg kraftig fra hånden og trengte å komme meg videre. Jeg fikk sitte på med melkebilen og kom meg til kjæresten min Wenche som var sykepleierstudent. Hun tok meg til sykehuset hvor jeg ble tatt hånd om og sydd sammen.

På vei hjem med konfeksjon fra Portugal en gang i 1989 opplever Geir Nese langt mer enn vanlig: Geir får høre av fiskere i Spania at det er militante demonstrasjoner i Frankrike og at han ikke bør kjøre inn der nå. Han velger å kjøre. Ved midnattstid nærmer han seg grensen i nord når det plutselig smeller. Et skudd har gått gjennom frontruten hans, litt til venstre for midten. Geir skrur av lysene og nærmest tråkker gjennom gulvet med gasspedalen. Etter en stund ser han folk på en bru, og heldigvis oppdager de han i seneste laget siden han kjører uten lys. Han blir truffet av en molotov-cocktail, men det blir bare en ildmølje som fyker bakover av fartsvinden.

En tur husker jeg spesielt godt – Potetturen.

Jeg hadde akkurat kommet til Danmark med klær fra Portugal og fikk i oppdrag å kjøre ned igjen til Portugal med et lass poteter. Det stod 24 tonn i fraktbrevet, men jeg skjønte fort at her var det mer. Dermed vokste også mistanken om at det også var settepoteter på lasset, noe som blir smugling.

For å rekke grensen før stenging, måtte jeg bryte hviletids-bestemmelsene og sløyfet en en-times pause. Mistanken stemte, og veterinæren på grensen slapp meg ikke inn. Dermed måtte jeg prøve meg på en annen grenseovergang. På vei dit ble jeg stoppet av politiet og fikk bot for å ha brutt hviletidsbestemmelsene.

Det viste seg at de lurte meg med en langt høyere bot enn det som var riktig. Jeg kom meg til slutt inn i Portugal og fikk kvittet meg med lasten. På vei tilbake hadde jeg et nytt lass med klær.

Da fugleinfluensaen herjet var det helt andre tilstander i Asia enn her hjemme. I Taiwan var det lignende tilstander til det vi opplever i dag, med målinger for feber osv. Munnbind var ikke noe mer enn vanlig der nede, men det var på det rene at vi måtte bare være forsiktig.

Jeg husker jeg hadde hjertet i halsen når jeg gikk gjennom kontrollene – tenk om de målte noe og jeg ikke fikk reise hjem.